iark

Hvordan påvirker våre omgivelser følelsen av inkludering og hva skiller inkluderende design fra universell utforming?

UU versus ID?

Omgivelsene våre påvirker oss og er noe vi konstant må forholde oss til. I Norge tilbringer vi mesteparten av tiden innendørs og gjennomtenkt interiørarkitektur er derfor viktig for å skape et velfungerende og inkluderende samfunn. Universell utforming (UU) er et velkjent begrep, og gjennom universell utforming sørger man for at de konkrete, fysiske løsningene sikrer at flest mulig kan delta på like premisser uavhengig av fysiske forutsetninger. Men hva med inkludering utover fysiske løsninger? Det er her begrepet Inkluderende design (ID) kommer inn. Inkluderende design er et begrep som favner bredere enn universell utforming. I tillegg til å tilrettelegge for personer med funksjonsnedsettelser, skal vi så langt det lar seg gjøre lage interiører hvor alle føler seg velkommen og inkludert, på tvers av etnisitet, kultur, legning, religion med mer. Inkluderende design er med andre ord et relativt stort begrep som ofte kan oppleves som vanskelig å både definere og konkretisere, også for oss designere og arkitekter.

Idealmennesket

Leonardo Da Vinci har satt dype spor i designteorien med sine prinsipper for symmetri og proporsjoner. Han skapte den velkjente Vitruviske mann gjennom sin proporsjonsstudie med utgangspunktet i idealmennesket og det gylne snitt. Da Vincis studie har videre blitt benyttet for å finne den perfekte sammenheng mellom proporsjon og symmetri både for design og arkitektur. Studien har blitt grunnlaget for formler, veiledninger og anbefalinger for standardiserte høyder og proporsjoner i faget. På mange måter er en standardisering den perfekte motsatsen til både universell utforming og inkluderende design da vi mennesker er ulike – både utenpå og inni.

Inkluderingsdebatten

IARK opplever oftere dilemmaer rundt inkludering som vi selv synes er vanskelig å finne konkrete svar på. Et konkret eksempel på dette er skilting av toaletter. Samfunnet har i nyere tid fått øynene opp for at det finnes flere legninger, og vi opplever naturlig nok en økning i hva ulike mennesker ønsker å definere seg som. Vi har vært vant med å adskille toaletter og garderobe med dame, herre og HCWC, men vi blir stadig oftere utfordret på hvordan denne inndelingen kan bli mest mulig inkluderende. For eksempel kan det være utydelig for en tvekjønnet eller ikke-binær å vite hvilket toalett som kan benyttes. Her er det likevel ikke bare legning som spiller inn; det er også viktig å hensynta kultur, unngå forvirring for synsnedsatte og mennesker som opplever vegring for offentlige toaletter – for eksempel. Standardiserte skilt er enkle for synsnedsatte å tolke og ved forenklet inndeling for mann og dame er det lett å skjønne at en går riktig og unngår pinlige situasjoner. Det å dele toalett med et annet kjønn/legning kan for noen med vegring eller andre kulturer oppleves så utfordrende at en ikke ønsker å benytte seg av toalettet og derfor uteblir fra å delta i samfunnet. Hvor langt tilretteleggingen skal gå og hva som er riktig kan debatteres, men vi mener det er en viktig samtale i inkluderingsdebatten.

Hvor mye hensyn er samfunnsbærekraftig?

Det har de siste årene vært en aktiv debatt rundt ensformig arkitektur som ikke reflekterer mennesket godt nok. Utstillingen Ta plass på Fotogalleriet i Oslo ble kuratert av interesseorganisasjonen Skeiv Verden. Her ble besøkende tatt med på en reise rundt følelsen av trygghet i felles rom med søkelys på blant annet arkitektur. I forbindelse med utstillingen har arkitekt Antoine Fadel skrevet en lengre tekst hvor han tar opp tematikken rundt hvordan arkitektur ofte utelater hensyn til visse grupper. Han skriver blant annet at «Innenfor arkitekturteori og utdannelse er menneskeliv utenfor det normative stort sett ikke-eksisterende. I arkitektoniske konkurranser og læreplaner blir seksualitet, kjønn, legning, klasse og rase som oftest oversett, ignorert, eller usynliggjort». Arkitekturkritiker Gaute Brochmann kommenterer i Morgenbladet at en kan spørre seg om skeive rom er en jobb for arkitekturen eller om det heller er et samfunnsspørsmål hvor toleranse og likeverd er det viktige, og ikke tak og vegger. Han konkluderer allikevel med at måten vi bygger på i dag er veldig homogent og ikke i stor nok grad hensyntar mangfoldet i samfunnet. Selv om det er en svært sammensatt oppgave å lage en fasit på hvor mye en skal hensynta, kan en spørre seg om det ligger noe i at ensformig arkitektur ikke favner om hele samfunnet, og at enkelte grupper føler seg utilpass og ekskludert.

Inkludering i arkitekturen

Byggebransjen blir oftere tvunget til å tenke igjennom inkludering i sine prosjekter. Både gjennom lover og forskrifter, men også av forventninger i samfunnet. Under en prosjekteringsprosess er det mange hensyn å ta. En skal sette seg inn i og forsøke å hensynta et vidt spekter av faktorer på tvers av brukere, som eksempelvis merking av toaletter. I den nye versjonen av BREEAM-manualen skal det også jobbes med inkluderende design gjennom å dokumentere ulike tiltak for å fremme inkludering. Det finnes ingen mal eller fasit på hvordan inkludering skal konkretiseres, håndteres og utformes, men ved å rette søkelyset på tematikken, vil vi forhåpentligvis skape gode diskusjoner, øke kunnskap, bevissthet og forståelse, noe som igjen tar oss nærmere målet – gode og inkluderende interiør for alle.

Publisert i NæringsEiendom August 2023