Mens pandemien var en akselerator for nye arbeidsformer -
kan etterdønningene etter pandemien, svikt i materialtilgang og uforutsigbarhet for leveranse bli en katalysator for ombruk?
Omtrent samtidig som krigen brøt ut i Ukraina, slapp FN sin delrapport nummer 2. Denne fikk på ingen måte den plassen og oppmerksomheten den skulle hatt i mediene. Fokus som skulle ha vært rettet mot å løse klima- og naturkrisen, ble akutt skiftet over på å redde frihet, demokrati og menneskeliv.
Sviktende materialforsyning og høye priser
Resultatet av både pandemi og krigen i Ukraina har ledet verden inn i en situasjon der forsyningslinjene rakner i sømmene, produksjon og tilgang på de mest sentrale byggevarene i eiendomsbransjen som stål, tre og betong svikter, og prisene stiger til himmels. Utviklere og entreprenører må forholde seg til en ny hverdag med usikkerhet knyttet til materialtilgang, kostand og leveransesikkerhet på samme tid. Dette påvirker planlegging og igangsetting av utviklingsprosjekter, mens prosjekter som allerede er under bygging må snu seg rundt og løse leveransesvikten på nye og kreative måter. Pågående prosjekter rapporterer om at de for øyeblikket forsøker å prosjektere seg vekk fra problemene og leter etter løsninger på nye steder, som eksempelvis å søke etter restlager av stål rundt om i landet. Entreprenørene melder om at de utarbeider pristilbud der de ikke kan garantere for hverken materialtilgang, leveransetid eller pris. Det er ingen grunn til å tro at situasjonen vil gå over med det første.
”Det gode med gjenbruk er at det er et kinderegg: det løser det funksjonelle behovet, det er sikkert at det vil bli levert i tide, og det reduserer klimafotavtrykket til bedrifter som gjenbruker kraftig.”
Når møblene frem i tide?
Som interiørarkitekter opplever vi det samme når det gjelder tilgang på materialer til fast inventar og leveringstid på møbler. Det legges inn stadig større buffer på leveringstider i prosjektene. Vi har også blitt nødt til å planlegge etter hvilke materialer som er mulig å få tak i. Kan vi lenger designe fast inventar i eik nå som det er blitt mangelvare? Hva med kryssfiner, kan vi forvente at det kan leveres til ønsket tid, og til hvilken pris? På møbelsiden er det tilsvarende. Enkelte tekstilprodusenter klarer for øyeblikket ikke å levere. Hva med møbler som produseres lenger syd i Europa - er det sjåfører til å transportere disse den lange veien, og kan vi stole på at møblene finner veien frem i tide? Hva gjør vi dersom møbler ikke når frem til innflytting?
Det finnes nok møbler der ute
Samtidig som dette foregår har bruktmøbelleverandører som Movement og Møbelmeglerne enorme lager av pent brukte møbler - klare til å leveres på kort tid. Mange større bedrifter har også fullt brukbare møbler i sitt system som de enten ikke har kartlagt eller selv klarer å se verdien av.
Det er produsert nok møbler til å utstyre mange prosjekter med et fullverdig godt resultat. Det er her interiørarkitektens rolle kommer inn som gjenbruksrådgiver. Vi kan bidra med å evaluere møblenes egnethet og funksjon, sette sammen en helhet, og eventuelt foreslå en bearbeiding eller oppgradering dersom møbelet ikke kan gjenbrukes direkte slik det er. Det gode med gjenbruk er at det er et kinderegg: det løser det funksjonelle behovet, det er sikkert at det vil bli levert i tide, og det reduserer klimafotavtrykket til bedrifter som gjenbruker kraftig. Her ligger muligheten for å treffe en klok og ansvarlig strategisk beslutning hos den enkelte bedrift.
Den sirkulære stafetten
Circularity Gap Report rapporterer at Nederland er 24.5% sirkulære, mens Norge ligger helt nede på flaue 2,4 %. FNs delrapport nr. 3 som kom i april i år, peker på at en av løsningene for å nå til 1,5°C-graders målet er å flytte pengene over fra problemene til løsningene. Med dette som bakteppe, med den pågående svikten i tilgang på materialer og de økte prisene i markedet: hva er det som stopper oss i å ombruke og gjenbruke materialer lokalt, når det ikke lenger er noe kostnadsforskjell på dette versus å kjøpe nytt? For å få til endring er vi avhengige av at leietakere og deres rådgivere sier ja til gjenbrukte materialer og ja til brukte møbler. Hvis hinderet for ombruk av byggevarer ligger i lokal ombrukslogistikk og nasjonalt regelverk må myndighetene muliggjøre denne omleggingen i form av lovendringer, samtidig som det ytes økonomisk støtte til alle gründerselskapene som sitter på mange av løsningene.
Vi sender med dette OL-fakkelen videre til næringsminister, Jan Christian Vestre: kan du lede Norge inn til gull i denne stafetten?
Publisert i NæringsEiendom 03/2022